tilstedeværelse? hmm - nei. eller, jo. men ikke på ordentlig. og ikke fungerende. ikke i funksjon. en umulighet. søvn. blodprøver. smerte, men heller en følelse av utmattelse som ikke forsvinner. fullstendig utmattelse. og så, - ingenting.
jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å beklage at jeg ikke har blogga de siste, vel, fire ukene. men denne gangen har jeg en ordentlig unnskyldning, dersom det i det hele tatt skulle være nødvendig. og ikke en unnskyldning som at jeg ikke har hatt tid, eller ikke har hatt noe særlig å blogge om, eller at jeg ikke har vært inspirert til å blogge i det hele tatt. nei, en unnskyldning som sjukehusopphold er min unnskyldning denne gangen. dersom det skulle være nødvendig, mener jeg. men bare da.
mitt siste innlegg, som egentlig ikke i det hele tatt burde få lov til å bli kalt innlegg, til tross for fantastisk bilde, forklarte at jeg var sjukemeldt med lungebetennelse. jeg var sjuk hele høstferien, og uka etter, og så begynte jeg å bli bedre igjen. det var før jeg blei kjempedårlig. og da bar det på legevakta midt på natta, og så fra drammen og til oslo. jeg fikk sprøyte i rumpa. det gjorde særdeles vondt. det er egentlig alt jeg husker fra legevakta i drammen. det, og feberen, og smerten i ribbeina, og det dobbelte synet, og hodepinen. den skrekkelige, skrekkelige hodepinen.
det var natt til søndag. da jeg ikke var blitt bedre på mandag dro jeg til legen, og hun ringte sjukehuset. da bar det til sjukehuset. og jeg, jeg blei innlagt.
jeg har aldri vært innlagt på sjukehus før. jeg har vel egentlig aldri trengt sjukehusopphold i det hele tatt. men det gjorde jeg nå. jeg datt ned i ei seng og der blei jeg liggende, de trilla meg rundt i senga til sjukehusets fire hjørner for å ta prøver, alle slags prøver - og jeg som har sprøyteskrekk, tenk dét. jeg husker ikke så mye, jeg husker - jeg måtte ta ut alle piercingene mine. jeg måtte ta utallige blodprøver, og andre prøver, jeg blei dårlig på flere av dem. spinalpunksjonen var et reint helvete, det var først på femte stikket at de kom seg gjennom korsryggen og inn til spinalvæskerommet. jeg har fortsatt merker på ryggen. det er to uker sida, nå. det var nok det mest smertefulle jeg gikk gjennom der. det verste var nok likevel å ta ut piercingene og ikke få tatt dem inn igjen. bagatell, kanskje, men jeg følte at jeg mista meg sjæl, jeg følte meg som en annen person. jeg var ikke meg.
også husker jeg utmattelsen.
mandag og tirsdag var fylt med prøver. prøver, og søvn. på onsdag fant de endelig ut hva som var galt med meg. jeg hadde ekstremt vondt i ribbeina på høyre side, jeg hadde høy feber, jeg hadde den verst tenkelige hodepinen, og jeg så dobbelt. smerten i ribbeina kom av brist i ribbeina etter hosting fra lungebetennelsen. de tre andre tinga - og den fullstendige utmattelsen - kom fra hjernehinnebetennelsen jeg hadde, som var en sjelden komplikasjon av lungebetennelsen. selvfølgelig.
jeg hadde hjernehinnebetennelse.
"...den sykdommen man som regel frykter mest hos barn er hjernehinnebetennelse. ..."
"...hjernehinnebetennelse (meningitt) er infeksjon av hinnene rundt hjernen og ryggmargen. ..."
"...infeksjonen kan også gripe over på selve hjernen og på hjernenervene. ..."
det er først i ettertid det gikk opp for meg hvor skummelt det egentlig er. da jeg lå der på sjukehuset, og i tida rett etterpå, var jeg altfor utmattet til å forstå noe som helst. alt jeg ville, var å bli frisk. alt jeg ville, var å dra hjem. men, jeg var forsåvidt heldig. hjernehinnebetennelsen var ikke av den skumle typen.
på onsdag flyttet jeg fra trippelrom til enkeltrom. trippelrommet hadde vært fullt av mennesker, ting som skjedde, samtaler som fant sted. det hadde skjedd noe, nesten hele tida. det hadde vært noe å følge med på. noe som fikk tida til å gå. enkeltrommet var stort, kjølig, tomt, trist - ensomt. og etterhvert som jeg trengte mindre søvn, jeg følte meg litt bedre, feberen hadde forsvunnet og hodepinen avtatt litt, hadde jeg ingenting til å distrahere meg fra at tida stod stille. dagene tok aldri slutt.
torsdag brakte med seg et par timer med glede. jeg fikk besøk av ingebjørgen min. det vakre, fine, flotte, supre, nydelige mangobarnet mitt. og jeg følte der jeg lå, at jeg var meg sjæl likevel. selv om jeg lå der i ei sjukehusseng, i et stort og tomt rom, uten noen av tinga mine, uten piercingene, uten noe til å si hvem jeg var, jeg var helt anonym - men ingebjørg, hun fant meg likevel. og jeg kjente at jeg var meg sjæl. jeg kommer nok aldri til å klare å forklare hvor godt det føltes. ingebjørg, jeg elsker deg.
før besøket på torsdag hadde jeg en rar drøm. jeg sovna ei lita stund på ettermiddagen, og jeg sov tungt. og jeg drømte. drømmen i seg sjæl var ikke spesielt bemerkelsesverdig. jeg var hjemme med familien. men følelsen, følelsen i drømmen - den var helt spesiell. for da jeg våkna, hadde jeg i meg følelsen av lykke. jeg veit det høres besynderlig ut, jeg veit det høres kjempeteit ut. men jeg var lykkelig. jeg hadde en sang på hjernen, det var en sang jeg hadde hørt før, som jeg likte, men den var ikke mer enn det. hvorfor det var akkurat den sangen som spiltes i drømmen, kan jeg ikke svare på. du har lov til å le! men for meg betydde det mye. og når jeg nå setter på den sangen, får jeg følelsen av lykke i meg igjen. og jeg er lykkelig.
natt til fredag skulle jeg egentlig dratt til aserbajdsjan med en herlig gjeng mennesker. det skjedde ikke.
men på fredag fikk jeg lov til å dra hjem. det var bare så vidt jeg klarte hjemreisen, og på ett tidspunkt trodde jeg at jeg kom til å dø. - hvertfall hadde jeg ikke tro på at jeg kom til å klare reisen. men jeg gjorde det, jeg kom meg hjem, og jeg falt om i senga og sov i mange timer.
dagene som fulgte var lange. jeg klarte ikke å sitte oppreist uten å få vondt i hodet, alt jeg kunne var å ligge i senga. jeg fikk ikke lov til å lese, se på tv eller film, etter sitte på dataen. men noe som gjorde humøret mitt litt bedre, var at matlysten var begynt å vende tilbake. i løpet av de tre ukene jeg hadde vært sjuk så langt hadde jeg gått ned 6-7 kg. men da jeg kom hjem hadde jeg igjen lyst på mat. og jeg spiste spaghetti. ikke med saus, det hadde jeg ikke lyst på - tørr spaghetti, det var det jeg aller høyest ønska. så jeg spiste det. på fredag, og lørdag, og søndag, og mandag, og tirsdag, og onsdag, - og torsdag. to eller tre eller fire ganger om dagen. og det var for meg litt lykke, selv om jeg ikke engang klarte å sitte oppreist og spise den.
fredag, lørdag, søndag og mandag fikk jeg vondt i hodet utover dagen. alt jeg gjorde var å ligge i senga, men da blei hodepinen holdt i sjakk, og det var i orden. tirsdag og onsdag var dårlige dager. da hadde jeg vondt i hodet fra jeg våkna til jeg sovna, konstant hodepine, og ingenting gjorde at den forsvant.
torsdag var et vendepunkt. for da, da fikk jeg ikke vondt i hodet hele dagen. og jeg, jeg klarte å komme meg litt ut av senga. fredag og lørdag var bedre igjen, og i dag har vært den beste dagen så langt. i dag har jeg lest, lest masse - jeg har sitti på dataen - og jeg har sett på film. i dag har jeg det bra. og jeg kan endelig, endelig se enden av sjukdommen. fire ukers sjukdom, og med hvertfall én ukes sjukmelding til. men enden av sjukdommen, den er endelig i syne.
damn you, pneumonia. jeg hadde hatt det så mye bedre uten deg.
lyden av lykke. the blower's daughter med damien rice. hvorfor? jeg aner ikke. spør du meg så spør jeg deg.
og hjertet mitt - det lengter etter å dra tilbake til danvik.
jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å beklage at jeg ikke har blogga de siste, vel, fire ukene. men denne gangen har jeg en ordentlig unnskyldning, dersom det i det hele tatt skulle være nødvendig. og ikke en unnskyldning som at jeg ikke har hatt tid, eller ikke har hatt noe særlig å blogge om, eller at jeg ikke har vært inspirert til å blogge i det hele tatt. nei, en unnskyldning som sjukehusopphold er min unnskyldning denne gangen. dersom det skulle være nødvendig, mener jeg. men bare da.
mitt siste innlegg, som egentlig ikke i det hele tatt burde få lov til å bli kalt innlegg, til tross for fantastisk bilde, forklarte at jeg var sjukemeldt med lungebetennelse. jeg var sjuk hele høstferien, og uka etter, og så begynte jeg å bli bedre igjen. det var før jeg blei kjempedårlig. og da bar det på legevakta midt på natta, og så fra drammen og til oslo. jeg fikk sprøyte i rumpa. det gjorde særdeles vondt. det er egentlig alt jeg husker fra legevakta i drammen. det, og feberen, og smerten i ribbeina, og det dobbelte synet, og hodepinen. den skrekkelige, skrekkelige hodepinen.
det var natt til søndag. da jeg ikke var blitt bedre på mandag dro jeg til legen, og hun ringte sjukehuset. da bar det til sjukehuset. og jeg, jeg blei innlagt.
jeg har aldri vært innlagt på sjukehus før. jeg har vel egentlig aldri trengt sjukehusopphold i det hele tatt. men det gjorde jeg nå. jeg datt ned i ei seng og der blei jeg liggende, de trilla meg rundt i senga til sjukehusets fire hjørner for å ta prøver, alle slags prøver - og jeg som har sprøyteskrekk, tenk dét. jeg husker ikke så mye, jeg husker - jeg måtte ta ut alle piercingene mine. jeg måtte ta utallige blodprøver, og andre prøver, jeg blei dårlig på flere av dem. spinalpunksjonen var et reint helvete, det var først på femte stikket at de kom seg gjennom korsryggen og inn til spinalvæskerommet. jeg har fortsatt merker på ryggen. det er to uker sida, nå. det var nok det mest smertefulle jeg gikk gjennom der. det verste var nok likevel å ta ut piercingene og ikke få tatt dem inn igjen. bagatell, kanskje, men jeg følte at jeg mista meg sjæl, jeg følte meg som en annen person. jeg var ikke meg.
også husker jeg utmattelsen.
mandag og tirsdag var fylt med prøver. prøver, og søvn. på onsdag fant de endelig ut hva som var galt med meg. jeg hadde ekstremt vondt i ribbeina på høyre side, jeg hadde høy feber, jeg hadde den verst tenkelige hodepinen, og jeg så dobbelt. smerten i ribbeina kom av brist i ribbeina etter hosting fra lungebetennelsen. de tre andre tinga - og den fullstendige utmattelsen - kom fra hjernehinnebetennelsen jeg hadde, som var en sjelden komplikasjon av lungebetennelsen. selvfølgelig.
jeg hadde hjernehinnebetennelse.
"...den sykdommen man som regel frykter mest hos barn er hjernehinnebetennelse. ..."
"...hjernehinnebetennelse (meningitt) er infeksjon av hinnene rundt hjernen og ryggmargen. ..."
"...infeksjonen kan også gripe over på selve hjernen og på hjernenervene. ..."
det er først i ettertid det gikk opp for meg hvor skummelt det egentlig er. da jeg lå der på sjukehuset, og i tida rett etterpå, var jeg altfor utmattet til å forstå noe som helst. alt jeg ville, var å bli frisk. alt jeg ville, var å dra hjem. men, jeg var forsåvidt heldig. hjernehinnebetennelsen var ikke av den skumle typen.
på onsdag flyttet jeg fra trippelrom til enkeltrom. trippelrommet hadde vært fullt av mennesker, ting som skjedde, samtaler som fant sted. det hadde skjedd noe, nesten hele tida. det hadde vært noe å følge med på. noe som fikk tida til å gå. enkeltrommet var stort, kjølig, tomt, trist - ensomt. og etterhvert som jeg trengte mindre søvn, jeg følte meg litt bedre, feberen hadde forsvunnet og hodepinen avtatt litt, hadde jeg ingenting til å distrahere meg fra at tida stod stille. dagene tok aldri slutt.
torsdag brakte med seg et par timer med glede. jeg fikk besøk av ingebjørgen min. det vakre, fine, flotte, supre, nydelige mangobarnet mitt. og jeg følte der jeg lå, at jeg var meg sjæl likevel. selv om jeg lå der i ei sjukehusseng, i et stort og tomt rom, uten noen av tinga mine, uten piercingene, uten noe til å si hvem jeg var, jeg var helt anonym - men ingebjørg, hun fant meg likevel. og jeg kjente at jeg var meg sjæl. jeg kommer nok aldri til å klare å forklare hvor godt det føltes. ingebjørg, jeg elsker deg.
før besøket på torsdag hadde jeg en rar drøm. jeg sovna ei lita stund på ettermiddagen, og jeg sov tungt. og jeg drømte. drømmen i seg sjæl var ikke spesielt bemerkelsesverdig. jeg var hjemme med familien. men følelsen, følelsen i drømmen - den var helt spesiell. for da jeg våkna, hadde jeg i meg følelsen av lykke. jeg veit det høres besynderlig ut, jeg veit det høres kjempeteit ut. men jeg var lykkelig. jeg hadde en sang på hjernen, det var en sang jeg hadde hørt før, som jeg likte, men den var ikke mer enn det. hvorfor det var akkurat den sangen som spiltes i drømmen, kan jeg ikke svare på. du har lov til å le! men for meg betydde det mye. og når jeg nå setter på den sangen, får jeg følelsen av lykke i meg igjen. og jeg er lykkelig.
natt til fredag skulle jeg egentlig dratt til aserbajdsjan med en herlig gjeng mennesker. det skjedde ikke.
men på fredag fikk jeg lov til å dra hjem. det var bare så vidt jeg klarte hjemreisen, og på ett tidspunkt trodde jeg at jeg kom til å dø. - hvertfall hadde jeg ikke tro på at jeg kom til å klare reisen. men jeg gjorde det, jeg kom meg hjem, og jeg falt om i senga og sov i mange timer.
dagene som fulgte var lange. jeg klarte ikke å sitte oppreist uten å få vondt i hodet, alt jeg kunne var å ligge i senga. jeg fikk ikke lov til å lese, se på tv eller film, etter sitte på dataen. men noe som gjorde humøret mitt litt bedre, var at matlysten var begynt å vende tilbake. i løpet av de tre ukene jeg hadde vært sjuk så langt hadde jeg gått ned 6-7 kg. men da jeg kom hjem hadde jeg igjen lyst på mat. og jeg spiste spaghetti. ikke med saus, det hadde jeg ikke lyst på - tørr spaghetti, det var det jeg aller høyest ønska. så jeg spiste det. på fredag, og lørdag, og søndag, og mandag, og tirsdag, og onsdag, - og torsdag. to eller tre eller fire ganger om dagen. og det var for meg litt lykke, selv om jeg ikke engang klarte å sitte oppreist og spise den.
fredag, lørdag, søndag og mandag fikk jeg vondt i hodet utover dagen. alt jeg gjorde var å ligge i senga, men da blei hodepinen holdt i sjakk, og det var i orden. tirsdag og onsdag var dårlige dager. da hadde jeg vondt i hodet fra jeg våkna til jeg sovna, konstant hodepine, og ingenting gjorde at den forsvant.
torsdag var et vendepunkt. for da, da fikk jeg ikke vondt i hodet hele dagen. og jeg, jeg klarte å komme meg litt ut av senga. fredag og lørdag var bedre igjen, og i dag har vært den beste dagen så langt. i dag har jeg lest, lest masse - jeg har sitti på dataen - og jeg har sett på film. i dag har jeg det bra. og jeg kan endelig, endelig se enden av sjukdommen. fire ukers sjukdom, og med hvertfall én ukes sjukmelding til. men enden av sjukdommen, den er endelig i syne.
damn you, pneumonia. jeg hadde hatt det så mye bedre uten deg.
lyden av lykke. the blower's daughter med damien rice. hvorfor? jeg aner ikke. spør du meg så spør jeg deg.
og hjertet mitt - det lengter etter å dra tilbake til danvik.
1 kommentar:
Fordi Damien Rice er fantastisk vel!
Er så bra at du begynner å bli frisk nå! <3
Legg inn en kommentar