og sakte men sikkert tvinger tanken seg fram, den ene tanken jeg frykter mest av alt, magen vrir seg og gjør vondt og jeg får lyst til å kaste opp, men har ingenting igjen i meg annet enn en vond følelse, den verste, tanken slår rot og vil ikke forsvinne og har med seg panikk og angst og alt jeg har lyst til å gjøre er å krølle meg sammen til en ball og gråte, men jeg kan ikke gjøre det heller, så jeg sminker meg og later som ingenting, men smilet er gjennomsiktig og frykten er synlig i øya mine, ingen kommer til å se det, men følelsen sitter fast i magen og i kroppen og tanken har grodd fast og den er alt jeg ser. og hva gjør jeg da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar