16.01.11

selvportrett, drammen, høsten 2010.

 bought a ticket for a runaway train

like a madman laughing at the rain

a little out of touch, a little insane

it's just easier than dealing with the pain

jeg er fortsatt litt usikker på hva jeg gjør her. veit ikke egentlig om jeg kommer til å blogge så mye. veit ikke om noen kommer til å lese bloggen i det hele tatt. men jeg får gi det en sjanse, og så se hva som skjer. finner vel ut av hvor ofte jeg skal blogge og slike ting også, hadde egentlig litt lyst til å blogge hver dag, men der faila jeg jo allerede. dessuten kommer jeg nok til å ha stille perioder innimellom. men man har ikke alltid like mye å si. har jeg ingenting å si, trenger jeg jo ikke si noe bare for å si noe heller.

da jeg tok dette bildet hadde jeg sangen i bakhodet. jeg hadde lenge hatt lyst til å ta et lignende bilde, og da jeg fant disse ubrukte togsporene i drammen var det nesten for godt til å være sant. var vanskelig å få riktig vinkel og sånn, skulle gjerne sett mer av skinnene, men da ville jeg fått med biler og hus i bakgrunnen. er relativt fornøyd med måten det blei, kanskje med unntak av at øynene mine ser veldig usymmetriske og skeive ut... men hei, ingen er perfekte. jeg ser ut som jeg gjør, og det får være godt nok for et enkelt bilde.

sangen snubla jeg over en gang for mange år sida, og har elska den siden det. det er noe så sårt og vakkert over den som jeg ikke helt kan sette fingeren på. kanskje er det en blanding av stemmen hans og gitarspillinga. uansett er den fin, og det er i seg selv grunn nok til å like den.