12.08.11

noen ganger frykter jeg at hjernen min bare stikker av og etterlater hodet mitt tomt og hult og fylt med ekko. da føler jeg meg litt sånn her:


og ser litt sånn ut:


bilde: empiremovies
uten egentlig noen god grunn. det bare skjer liksom. og det er da jeg tenker, hvis jeg føler det sånn, åssen føler da folk rundt meg det? da synes jeg det egentlig er helt greit å ikke være dem. for noen ganger når hjernen min drar sin kos, har jeg virkelig ikke peiling på hva som foregår rundt meg. og når dét går opp for meg, er det bare én utvei.


da jeg fant dette skiltet i canada kunne jeg ikke dy meg, bare måtte kjøpe det
men til tross for smilet er jeg egentlig bare veldig skeptisk.


ikke skeptisk på det andre har å si, jeg undrer mer over hvor hjernen min tok vei. trodde jeg hadde den godt plassert i baklomma. og så, når jeg innser at jeg driter meg fullstendig ut og ikke har den fjerneste anelse om hva som foregår, kommer det tomme blikket, og instinktet tar overhånd:


gif: thefriendlyginger
og sånn er det over og ut, og jeg sier takk for meg.

ps: hvis dere lurer på hvor dette innlegget kom fra... jeg flytter om tre dager, og prøver bare å pakke. konklusjon: epic fail.